MMS
- 20.feb.2010 kl.17:39 i Blogg
- Ingen kommentarer
MMS
- 20.feb.2010 kl.17:39 i Blogg
- Ingen kommentarer
- Permalenke
- Tips en venn
MMS
MMS
MMS
Ringen er sluttet!
Vips, så er jeg tilbake igjen. Føles fantastisk! Hadde en avslappende fin helg i Belgia før jeg satte kursen mot Norge. Alle mine håpefulle sto klar på Gardermoen med flagg og blomster og ventet. Ikke fritt for at det kom noen tårer. Utrolig deilig og litt uvirkelig å se dem igjen. Det var sent på kvelden og lille Ariel lå hjemme i senga si og sov. Mormor måtte bare oppom og se på henne mens hun sov. Vi løftet henne over i senga til Therese og sto bare og nøt synet av dette lille deilige nurket. 2 dager senere var jeg på plass i barnehagen hennes for å hente henne sammen med Therese. Jeg hadde bestemt meg for å holde meg i bakgrunnen og overlate til henne hvor fort "gjenforeningen " skulle skje. Hun stirret lenge og undrende på meg, "hvor har jeg sett denne dama før?" sa blikket hennes. 5 minutter senere var hun på fanget mitt. Deeeeeeeeeilig !
Jeg har nå brukt noen dager til å vende meg til min nye leilighet og stortrives. Kristine har med noe hjelp av min søster og mor gjort en utrolig jobb. Hun kjenner mammaen sin og vet akkurat hvordan jeg vil ha det. Samtidig har hun sansen for hva som passer sammen. Tuuuuuuuuuuuuusen takk!!!!!!
Nå befinner jeg meg på hytta og her vil jeg bo en stund framover. Passer bedre med en litt mer primitiv og stille tilværelse nå enn storsenter og bybråk. Blir nok ikke lenge til jeg setter kursen mot lillegull igjen og gleder meg veldig til 2. juli for da skal jeg passe henne noen dager.
Jeg kjenner at menneskene i Bo har satt seg ganske godt fast og har en forestilling om at jeg aldri kommer til å klage på noe mer, det har jeg ingen grunn til. Veldig mange spør meg når jeg reiser igjen. Det vet jeg ikke. Nå skal jeg nyte livet med familie og venner så får vi se hva som skjer neste år. Takk for at dere har fulgt meg underveis!!!
Siste helgen i Bo!!!
Pakkingen har begynt. Grunnen til at jeg starter tidlig er at jeg maa bestemme meg for hvilke klaer som skal vare med hjem igjen og hvilke som skal gis bort. Er jo ikke nodvendig aa ta med seg saa mye ut av Afrika, men maa ha noe skift paa veien. Hjemreisen blir lang, med dagers opphold og debriefing i Freetown og noen dager i Brussel. Der blir det mange debriefinger. Har ennaa ikke faatt noen billett paa mail, men reiser uansett til Freetown i lopet av uka.
Det en spesiell helg, tar avskjedsmiddagen med de andre kvelden for. Da skal honene slaktes saa blir det et herremaaltid. Igaar hadde jeg min siste kveldsvakt paa sykehuset. Ca. 200 barn pluss fode/barsel skulle tilsees. Malaria, malaria, malaria........kan ikke snart noen finne opp en vaksine for denne sykdommen? Vi mistet en liten baby, for tidlig fodt, men hadde klart seg siden dagen for. Var bare 1.3 kilo og uten sarlig hjelpemidler blir det vanskelig aa overvaake saa smaa barn. Like vondt for foreldrene uansett. Det var deres forste barn.
Ellers tiltar mine drommer om mat, har naa laget en liste over hva man kan ha paa brodskiva i matpakka naar man skal paa jobb. Ikke smaatterier vi har aa velge mellom!!! Lunsjen min her er en loffesak med smoreost, samme hver dag. Tygger forsiktig paa grunn av hoyt innhold av sand og smaasten. Har ennaa tennene i behold. Kan ikke klage , har ikke sett de andre spise i lopet av dagen, jeg spiser i smug bak en vegg. Er bare nodt hvis ikke de hjemme skal tro de faar hjem et skranglete spokelse.
Har faatt en fin sykepleier som skal overta etter meg. Linda fra Danmark. Vi tenker mye likt saa jeg foler virkelig mitt arbeid blir levert i trygge hender. Godt aa vite.
Det en spesiell helg, tar avskjedsmiddagen med de andre kvelden for. Da skal honene slaktes saa blir det et herremaaltid. Igaar hadde jeg min siste kveldsvakt paa sykehuset. Ca. 200 barn pluss fode/barsel skulle tilsees. Malaria, malaria, malaria........kan ikke snart noen finne opp en vaksine for denne sykdommen? Vi mistet en liten baby, for tidlig fodt, men hadde klart seg siden dagen for. Var bare 1.3 kilo og uten sarlig hjelpemidler blir det vanskelig aa overvaake saa smaa barn. Like vondt for foreldrene uansett. Det var deres forste barn.
Ellers tiltar mine drommer om mat, har naa laget en liste over hva man kan ha paa brodskiva i matpakka naar man skal paa jobb. Ikke smaatterier vi har aa velge mellom!!! Lunsjen min her er en loffesak med smoreost, samme hver dag. Tygger forsiktig paa grunn av hoyt innhold av sand og smaasten. Har ennaa tennene i behold. Kan ikke klage , har ikke sett de andre spise i lopet av dagen, jeg spiser i smug bak en vegg. Er bare nodt hvis ikke de hjemme skal tro de faar hjem et skranglete spokelse.
Har faatt en fin sykepleier som skal overta etter meg. Linda fra Danmark. Vi tenker mye likt saa jeg foler virkelig mitt arbeid blir levert i trygge hender. Godt aa vite.
Avskjed og slangedrap
Idag har det vært fine opplevelser og mange tårer. En av klinikkene mine hadde avskjeds-seremoni for meg. Det vil si at jeg spanderte brød og brus og de hadde kjøpt afrikansk kjole, sko og smykker som jeg måtte kle på meg før det hele startet. Så var det musikk og dans , trommer og andre instrumenter. Jeg danset inn i ventesona vår med ansatte , pasienter og pårørende klappende i takt. Alt gikk bra helt til jeg skulle holde en liten tale. Jeg hulket et par ganger og så gikk det bedre etterhvert. Jeg fortalte dem at jeg er stolt av dem og at de må være stolte av seg selv og love meg å stå på videre for pasienter og landet sitt. At de har masse kunnskap og redder liv hver dag. Etterpå holdt de tale at da ble det ikke lett. Skjønner liksom ikke at jeg ikke skal se dem igjen.....eller jo kanskje.... jeg drar tilbake på besøk. Hadde vært utrolig morsomt plutselig å dukke opp på klinikken. Kommer til å savne dem veldig.
Iår kom sykepleieren som skal overta etter meg. Jeg ruslet opp til husethun bor som ligger et stykke oppe i bakken fra vårt hus. Alle 4 husene våre ligger et stykke fra hverandre med egne vakter og en høy mur rundt. Det har vært litt rebeller på ferde i området i det siste så vi har nettopp hatt security-møte hvor vi blant annet fikk beskjed om at vi skal følges av vaktene mellom husene om kvelden og ikke ferdes alene etter mørkets frambrudd. Jeg skulle rusle hjem ved 22 tiden og en vakt stilte opp med lommelykt og vi gikk ivei. Jeg sa til ham at jeg syntes det var greit å ha følge tilfelle vi møtte en slange. Vi gikk på en sti og det var endel gress der. Han lo og sa at når det nettopp hadde regnet var det aldri en slange å se.( det fosset ned en time tidligere). " Ok", tenktejeg , "da er jeg trygg". Jeg hadde ikke før tenkt tanken så griper han meg i armen og dytter meg til side. ..... og der rett foran oss lå en brun slange og buktet seg. Det ble endel styr og han var mer oppskaket enn meg, han fikk tilslutt drept den med noen steiner, men han måtte lete for å finne noen som var store nok. I mellomtiden fikk jeg i oppdrag og lyse på den og følge etter den slik at vi hele tiden visste hvor den var. Spennende, synes det var greit å oppleve dette før jeg dro..... ille hvis jeg ikke skulle ha sett en skikkelig slange når jeg har vært i Afrika i 5 måneder He-he.... Nå er jeg snart reiseklar.....
Iår kom sykepleieren som skal overta etter meg. Jeg ruslet opp til husethun bor som ligger et stykke oppe i bakken fra vårt hus. Alle 4 husene våre ligger et stykke fra hverandre med egne vakter og en høy mur rundt. Det har vært litt rebeller på ferde i området i det siste så vi har nettopp hatt security-møte hvor vi blant annet fikk beskjed om at vi skal følges av vaktene mellom husene om kvelden og ikke ferdes alene etter mørkets frambrudd. Jeg skulle rusle hjem ved 22 tiden og en vakt stilte opp med lommelykt og vi gikk ivei. Jeg sa til ham at jeg syntes det var greit å ha følge tilfelle vi møtte en slange. Vi gikk på en sti og det var endel gress der. Han lo og sa at når det nettopp hadde regnet var det aldri en slange å se.( det fosset ned en time tidligere). " Ok", tenktejeg , "da er jeg trygg". Jeg hadde ikke før tenkt tanken så griper han meg i armen og dytter meg til side. ..... og der rett foran oss lå en brun slange og buktet seg. Det ble endel styr og han var mer oppskaket enn meg, han fikk tilslutt drept den med noen steiner, men han måtte lete for å finne noen som var store nok. I mellomtiden fikk jeg i oppdrag og lyse på den og følge etter den slik at vi hele tiden visste hvor den var. Spennende, synes det var greit å oppleve dette før jeg dro..... ille hvis jeg ikke skulle ha sett en skikkelig slange når jeg har vært i Afrika i 5 måneder He-he.... Nå er jeg snart reiseklar.....
Hønepresang og nonner på nett !
Nå er jeg på plass på internettcafeen igjen, har kost meg med bloggene til jentene mine og fått min ukentlige Arieldose. Therese hadde lastet ned en fin fødselsfilm, men jeg oppdaget plutselig at jeg hadde en mørkhudet nonne på hver side. De titter stadig på min skjerm, lurer nok på hva jeg driver på med. Jeg bråsnur meg innimellom og smiler til dem, da ser de ned i tastaturet. Nonner på nett! Jeg får se den fødselsvideoen en annen dag. Det frister ikke med noen besvimelser her nå. Har nok med mitt mulige kommende heteslag. Har forresten fått fast plass her, det er kun en vifte i taket og jeg må sitte under den. Når jeg kommer henter de et lite bord og en stol til meg. Så her sitter jeg som en varm konge!
På onsdag var jeg i yndlingslandsbyen min, Kigbai. Der bygger de endelig en ny klinikk. Den gamle er ubeskrivelig kummerlig. Det har vært mange høvdingmøter og diskusjoner før de kom igang. Jeg fikk bidratt med litt materiell og da ble det fart i sakene. Alt gjøres på dugnad av landsbyens menn. De vet ikke hva godt de skal gjøre for meg, men jeg sier det er de som gjør jobben så det er dem som skal takkes. På onsdag fikk jeg med meg 2 høner i gave. Jeg synes det er litt vanskelig med slike gaver, barna i landsbyen trenger så sårt den maten selv, men jeg er nødt til å ta imot ellers blir de fornærmet. Hønene havnet bak i jeepen sammen med meg. Det ble mye flaksing og kakling for de ville sitte på fanget mitt. Etter en stund syntes sjåføren det ble for mye av det gode så han stoppet og puttet dem i en pose. Jeg ble litt bekymret for at de ikke skulle få puste, men dette hadde han gjort før. Han lagde to hull til hodene, så fikk de både pustet og fulgt med. Nå rusler de omkring i hagen vår, vaktene passer dem. Til uka skal de slaktes for da skal jeg ha avskjedsfest og trenger noe snadder.
På onsdag var jeg på sykehuset på vakt igjen. Mistet 2 barn i løpet av vakta. Alltid like vondt, men må bare innse at noen kommer for sent. En annen liten gutt kjempet hardt og moren hans torde ikke være hos ham hvis jeg ikke var der. Jeg satte inn et par tiltak som roet situasjonen noe, etter det fotfulgte moren meg. Jeg har 7 forskjellige bygg jeg må på kveldsrunde i og hun sto hele tiden utenfor og ventet. Måtte stadig følge henne bortom og se til ham. Hun gråt fortvilet da jeg dro hjem. Slike mødre setter seg fast i hjertet mitt. Jeg vet ikke hvordan det har gått med ham. Skal tilbake på tirsdag så da får jeg se.
På onsdag var jeg i yndlingslandsbyen min, Kigbai. Der bygger de endelig en ny klinikk. Den gamle er ubeskrivelig kummerlig. Det har vært mange høvdingmøter og diskusjoner før de kom igang. Jeg fikk bidratt med litt materiell og da ble det fart i sakene. Alt gjøres på dugnad av landsbyens menn. De vet ikke hva godt de skal gjøre for meg, men jeg sier det er de som gjør jobben så det er dem som skal takkes. På onsdag fikk jeg med meg 2 høner i gave. Jeg synes det er litt vanskelig med slike gaver, barna i landsbyen trenger så sårt den maten selv, men jeg er nødt til å ta imot ellers blir de fornærmet. Hønene havnet bak i jeepen sammen med meg. Det ble mye flaksing og kakling for de ville sitte på fanget mitt. Etter en stund syntes sjåføren det ble for mye av det gode så han stoppet og puttet dem i en pose. Jeg ble litt bekymret for at de ikke skulle få puste, men dette hadde han gjort før. Han lagde to hull til hodene, så fikk de både pustet og fulgt med. Nå rusler de omkring i hagen vår, vaktene passer dem. Til uka skal de slaktes for da skal jeg ha avskjedsfest og trenger noe snadder.
På onsdag var jeg på sykehuset på vakt igjen. Mistet 2 barn i løpet av vakta. Alltid like vondt, men må bare innse at noen kommer for sent. En annen liten gutt kjempet hardt og moren hans torde ikke være hos ham hvis jeg ikke var der. Jeg satte inn et par tiltak som roet situasjonen noe, etter det fotfulgte moren meg. Jeg har 7 forskjellige bygg jeg må på kveldsrunde i og hun sto hele tiden utenfor og ventet. Måtte stadig følge henne bortom og se til ham. Hun gråt fortvilet da jeg dro hjem. Slike mødre setter seg fast i hjertet mitt. Jeg vet ikke hvordan det har gått med ham. Skal tilbake på tirsdag så da får jeg se.
GRATULERER MED DAGEN!!!
Nå har jeg vært inne på bloggen til Therese og sett lille Ariel i bunaden sin. SÅÅÅÅÅ fin!! thessa.blogg.no Gleder meg veldig til neste 17. mai!!
Her i Sierra Leone er det en helt vanlig søndag, men det er jo fint at det er søndag så kunne jeg sove litt lenge og sende mange tanker hjem til dere som har feiret dagen. Jeg har med hensikt ikke jobbet noe idag. Det blir lett til at jeg holder på med endel kontorarbeid på kveldene og i helgene, men ikke idag. Kontorarbeidet består i mye statistikkføring, rapportskriving og møtereferater. Neste uke går med til å evaluere mange av de lokalt ansatte jeg har på klinikkene. Uken etterpå kommer min replacer. Hun er fra Danmark. Holder nå på å skrive min handover report. En utfordring å få fortalt alt om dette store prosjektet på en oversiktlig måte.
Rart å tenke på at jeg snart skal hjem. Denne våren har gått utrolig fort. Gleder meg til alle klemmene jeg skal gi bort når jeg ser alle igjen. Noen ganger tenker jeg at man må bort for å skjønne hvor bra man har det hjemme. Egentlig burde alle reise en kortere eller lengre tur til Afrika. Når man ser hvordan den gjennomsnittlige sierraleoner lever kan man undre seg over at verden kan være så urettferdig.
På fredag var jeg på et slags sosialkontor med den lille jenta som jeg fortalte om som mistet pappaen sin. Farmora har nå skrevet under på at hun tar ansvar for henne. Noen familiemedlemmer hjemme har sagt seg villig til å sponse med noen kroner hver måned slik at vi er sikker på at hun får mat. De var veldig fornøyd. Tilstede på møtet var mor, mormor, farmor og farmors bror. De to sistnevnte ble registert som forsterforeldre. Det som forundret meg var hvor fornøyd mammaen var etter møtet. Hun har jo på en måte ikke noe valg da hennes nye mann ikke vil ha noe med barnet å gjøre og pappaens familie arver henne. Alle skrev under med fingeravtrykk, ingen kunne skrive navnet sitt. For tre uker siden fikk jeg oppgitt at hun var 1 år og 9 måneder, for en uke siden var hun 2 år og på møtet var hun 2 1/2 år.
Lille Hawa i midten
Her i Sierra Leone er det en helt vanlig søndag, men det er jo fint at det er søndag så kunne jeg sove litt lenge og sende mange tanker hjem til dere som har feiret dagen. Jeg har med hensikt ikke jobbet noe idag. Det blir lett til at jeg holder på med endel kontorarbeid på kveldene og i helgene, men ikke idag. Kontorarbeidet består i mye statistikkføring, rapportskriving og møtereferater. Neste uke går med til å evaluere mange av de lokalt ansatte jeg har på klinikkene. Uken etterpå kommer min replacer. Hun er fra Danmark. Holder nå på å skrive min handover report. En utfordring å få fortalt alt om dette store prosjektet på en oversiktlig måte.
Rart å tenke på at jeg snart skal hjem. Denne våren har gått utrolig fort. Gleder meg til alle klemmene jeg skal gi bort når jeg ser alle igjen. Noen ganger tenker jeg at man må bort for å skjønne hvor bra man har det hjemme. Egentlig burde alle reise en kortere eller lengre tur til Afrika. Når man ser hvordan den gjennomsnittlige sierraleoner lever kan man undre seg over at verden kan være så urettferdig.
På fredag var jeg på et slags sosialkontor med den lille jenta som jeg fortalte om som mistet pappaen sin. Farmora har nå skrevet under på at hun tar ansvar for henne. Noen familiemedlemmer hjemme har sagt seg villig til å sponse med noen kroner hver måned slik at vi er sikker på at hun får mat. De var veldig fornøyd. Tilstede på møtet var mor, mormor, farmor og farmors bror. De to sistnevnte ble registert som forsterforeldre. Det som forundret meg var hvor fornøyd mammaen var etter møtet. Hun har jo på en måte ikke noe valg da hennes nye mann ikke vil ha noe med barnet å gjøre og pappaens familie arver henne. Alle skrev under med fingeravtrykk, ingen kunne skrive navnet sitt. For tre uker siden fikk jeg oppgitt at hun var 1 år og 9 måneder, for en uke siden var hun 2 år og på møtet var hun 2 1/2 år.
Lille Hawa i midten
Bo kaller!
I dag er det den varmeste dagen hittil. Venter med lengsel på regntiden og forstår virkelig at det finnes regndans. Om de danser av glede over at regnet har kommet eller for å tilkalle regnet er jeg usikker på. Har hatt et par skikkelig skurer, men det monner lite. I dag er det vindstille og stekende sol. Jeg gikk hjemmefra og til kontoret (15 min) midt i solsteken, trodde jeg skulle besvime flere ganger. Møtte mange barn som kom gående med vannbøtter og annet på hodet. En mor og hennes datter hadde hvert sitt metallfat på hodet med stekt fisk. De ropte ut mens de gikk at de hadde fisk til slags. Innimellom veivet de med hendene fo
r å jage vekk det største laget med fluer. Jeg kjøpte ikke fisk, men heller 2 mangoer av liten gutt som kom bak dem. Det er mangosesong her nå, jeg spiser mango hver dag. Betaler 50 øre for en stor fin en?. Vi har mango i hagen også, men de trenger enda et par uker før vi kan høste dem.
På lørdag hadde vi avslutningsfest for Renato. Han er italiensk og har vært ute med Leger uten grenser i mange mange år. Dette er det siste oppdraget hans. Han har skrevet ned sine tanker om det å avslutte hvor han forteller fra sine feltoppdrag. Jeg felte mange tårer mens jeg leste det. Rådet ham til å skrive bok. Nå blir han pensjonist.
Som tidligere fortalt åpnet vi en observasjonspost i en av klinikkene våre forrige uke. Det har blitt en suksess. Pasientene strømmer på og er takknemlige over å få hjelp i sin egen landsby.
Maria som har ansvar for den klinikken overnattet der fra torsdag til fredag for å se hvordan ting fungerte. Utover natten ble hun sittende og snakke med mammaen til en liten syk gutt. Hun fortalte at han var barn nr. 12 , men bare han og en til var i live. Hun så sliten og tufs ut, Maria spurte hva de spiste sånn til daglig. Da fortalte hun at hun stort sett spiste kasavarøtter og litt kasavablader. Det er noen tykke røtter på en plante som bare er magefyll og ingen næring, men det vokser mye av den her så den brukes mye. Det er jo godt å føle seg mett uansett. Ca.en gang i måneden spiste hun et rismåltid. Barna fikk en slags velling som hun lagde av knust ris. Hun brukte en kopp i uka. Kokte opp risen og porsjonerte ut til ukedagene.
Mye av årsaken til den økende underernæringen her er økte priser på ris. Det er en følge av den vanskelige verdensøkonomien. Jeg får litt dårlig samvittighet over at jeg sukker over ensformig mat her, men er jo vant til noe helt annet. Om noen få uker skal jeg spise softis og jordbær?..
Kontakt med de døde?
En ny dag er over og jeg sitter her svett og skitten og har det veldig bra.
Idag ar vi åpnet en observasjonspost på en av klinikkene som ligger 2 timers kjøring fra Bo. Vi skal prøve å begrense innleggelsene på sykehuset og gjøre tilbudet bedre for de som bor der. Mange har ikke mulighet til å dra fra familien sin for å følge med barna til innleggelse. Det var en høytidelig offisiell åpning med bønner, taler og klipping av snor. Til slutt fikk Maria beskjed om å gå ut i landsbyen for å skaffe en skvett med sprit. Da hun kom tilbake gikk høvdingen fram og tømte den foran døra til observasjonsrommet. Han knelte ned foran døra sammen med en annen høvding, en prest og en imam. De pratet mot golvet. Jeg ble forklart at de snakket med de avdøde fra landsbyen og fortalte dem hvor stolte de var over å ha fått dette tilbudet. De ba de døde om å overvåke og velsigne huset slik at barna som skulle ligge der ble friske. Jeg vet ikke om de fikk noe svar. Det var en merkelig stemning der, det var kneppe stilt til tross for masse mennesker, også barn. Vi har 4 senger i enheten, hadde allerede 8 pasienter. Her er det plass til mange i hver seng.
Igår hadde jeg en trist opplevelse. Jeg dro innom en liten landsby på vei til en av klinikkene for å se til en liten jente på 2 år som jeg hadde sendt hjem dagen før. Pappaen kom til klinikken med henne fordi hun var underernært. Han fortalte at mammaen hennes hadde forlatt dem da jenta var 8 måneder. Han slet for å kunne ta vare på henne, spurte om jeg ville ha henne. Hun var så vakker med store bedende øyne og rastafletter. Veldig underernært. Jeg pratet lenge med pappaen og til slutt dro han hjem med Plumpinut og lovet å komme tilbake på fredag. Jeg dro altså innom for å se til dem og det som møtte meg var en landsby i sorg. Jeg hørte messende gråt og jammer lang vei. Nei, tenkte jeg, nå er hun død!!! Da jeg kom nærmere oppdaget jeg henne blant menneskene. Inne i en leirhytte satt noen eldre damer likvake over en ung mann. DET VAR HAM!!! PAPPAEN!!! 29ÅR!!! NEI!!! De fortalte at han plutselig kvelden før hadde begynt å kaste opp blod, 10 minutter etterpå var han død. Jeg spurte hvem som nå skulle ta seg av henne. De skulle diskutere det siden. Dette er hverdagen her. Ikke rart gjennomsnittsalderen for menn er 38 år. Nå har min søster heldigvis sagt at hun vil sponse de som tar seg av henne så hun er sikret mat.
Ellers har jeg begynt å skrive avslutningsrapporten min. Det skal være et hjelpemiddel for hun som skal overta etter meg. Gruer meg til å ta farvel med alle her, men gleder meg veldig til å se dere alle der hjemme igjen!!!
Idag ar vi åpnet en observasjonspost på en av klinikkene som ligger 2 timers kjøring fra Bo. Vi skal prøve å begrense innleggelsene på sykehuset og gjøre tilbudet bedre for de som bor der. Mange har ikke mulighet til å dra fra familien sin for å følge med barna til innleggelse. Det var en høytidelig offisiell åpning med bønner, taler og klipping av snor. Til slutt fikk Maria beskjed om å gå ut i landsbyen for å skaffe en skvett med sprit. Da hun kom tilbake gikk høvdingen fram og tømte den foran døra til observasjonsrommet. Han knelte ned foran døra sammen med en annen høvding, en prest og en imam. De pratet mot golvet. Jeg ble forklart at de snakket med de avdøde fra landsbyen og fortalte dem hvor stolte de var over å ha fått dette tilbudet. De ba de døde om å overvåke og velsigne huset slik at barna som skulle ligge der ble friske. Jeg vet ikke om de fikk noe svar. Det var en merkelig stemning der, det var kneppe stilt til tross for masse mennesker, også barn. Vi har 4 senger i enheten, hadde allerede 8 pasienter. Her er det plass til mange i hver seng.
Igår hadde jeg en trist opplevelse. Jeg dro innom en liten landsby på vei til en av klinikkene for å se til en liten jente på 2 år som jeg hadde sendt hjem dagen før. Pappaen kom til klinikken med henne fordi hun var underernært. Han fortalte at mammaen hennes hadde forlatt dem da jenta var 8 måneder. Han slet for å kunne ta vare på henne, spurte om jeg ville ha henne. Hun var så vakker med store bedende øyne og rastafletter. Veldig underernært. Jeg pratet lenge med pappaen og til slutt dro han hjem med Plumpinut og lovet å komme tilbake på fredag. Jeg dro altså innom for å se til dem og det som møtte meg var en landsby i sorg. Jeg hørte messende gråt og jammer lang vei. Nei, tenkte jeg, nå er hun død!!! Da jeg kom nærmere oppdaget jeg henne blant menneskene. Inne i en leirhytte satt noen eldre damer likvake over en ung mann. DET VAR HAM!!! PAPPAEN!!! 29ÅR!!! NEI!!! De fortalte at han plutselig kvelden før hadde begynt å kaste opp blod, 10 minutter etterpå var han død. Jeg spurte hvem som nå skulle ta seg av henne. De skulle diskutere det siden. Dette er hverdagen her. Ikke rart gjennomsnittsalderen for menn er 38 år. Nå har min søster heldigvis sagt at hun vil sponse de som tar seg av henne så hun er sikret mat.
Ellers har jeg begynt å skrive avslutningsrapporten min. Det skal være et hjelpemiddel for hun som skal overta etter meg. Gruer meg til å ta farvel med alle her, men gleder meg veldig til å se dere alle der hjemme igjen!!!
For en dag!!!!
Jeg skriver fredag 1. mai, en helt vanlig arbeidsdag her i Sierra Leone, litt spesiell for meg fordi Kristine reiser hjem. Vi har koset oss sammen i 2 uker.
Jeg hadde leid en privat bil med sjåfør for at hun skulle komme seg trygt fram til Freetown. Sjåføren kom som avtalt kl. 08.00 utenfor hotellet. Jeg ble litt skeptisk da jeg så at bakdekkene på bilen var veldig slitt. De måtte først bli med meg nedenom banken. Jeg har nemlig funnet ut at det er en bank her. Dro dit dagen før for å prøve å ta ut penger, men de bare smilte av meg og sa jeg var optimist som trodde de hadde penger igjen kl. 14.30. De sa jeg kunne komme tilbake neste morgen, men da måtte jeg ta med pass og VISA kort. Grunnen til at Kristine og sjåføren måtte bli med var at jeg måtte sende med dem VISA kortet mitt til Freetown hvis jeg ikke fikk ut penger. Da måtte vi ta ut der. Jeg fikk ganske raskt svar om at det ville ordne seg og sendte dem av gårde. Min jeep og sjåfør sto tålmodig og ventet mens jeg gjorde mitt bankærend. Det tok ?bare? 1 time og 45 minutter! De måtte ringe Europa og sjekke at jeg hadde penger , deretter skulle 18 skjemaer fylles ut og skrives under av alle de ansatte i banken.
Etter bankbesøket fikk jeg telefon fra sykehuset som kunne meddele at en 9år gammel pike som vi hadde bragt dit dagen før fra en av mine klinikker var død. Hun hadde blitt så grovt mishandlet av sin fostermor at hun døde av indre blødninger og hodeskader. Sykehuset ønsket at jeg dro til politiet og anmeldte henne. Politistasjonen neste. Jeg ble tatt hyggelig imot og ingen krevde penger. Politiet her er helt korrupt og presser de fleste for penger når de kan. De tok saken seriøst og ville dra og finne den anmeldte.
Idet jeg gikk ut av politistasjonen fikk jeg melding fra Kristine. Motorstopp!! Jeg trøstet henne med at de hadde god tid, båten som skulle frakte dem til flyplassen gikk kl. 16.00, ennå 4 timer til. Bilen ble tauet til en garasje og en flokk prøvde å reparere. I mellomtiden satte jeg kursen for en av småklinikkene mine som ligger ganske langt ute i ødemarken. Da jeg kom dit var de overlykkelige over å se meg og bilen. De hadde en dame, gravid i 8. måned med svangerskapsforgifting. Høyt blodtrykk, kraftig hodepine og hovne ben. Inn i bilen og sykehuset neste. Fikk stadig meldinger fra Kristine som svettet og ventet og etter 2 timer meldte at de var på veien igjen. Den gravide ble tatt imot og jeg fikk vite senere på dagen at de tok keisersnitt ganske fort for hun begynte å få kramper. Gudskjelov at vi dro dit! Ellers hadde hun ikke hatt transport.
Etter en ny halvtime kommer ny melding fra Kristine: punktering! Et av bakdekkene! Hva var det jeg tenkte !? De fikk skiftet dekk og stresset videre. I mellomtiden satte jeg kurs for en ny klinikk. Da vi ankom dit var de like glad som på den forrige klinikken. De hadde en gravid dame i 24. uke med sterke magesmerter. Da jeg så henne forsto jeg fort at dette hastet veldig. Hun var kaldsvett, hadde sprengt mage, lavt blodtrykk og sterke smerter. Jeg tenkte straks på svangerskap utenfor livmoren. En alvorlig tilstand som kan gi indre blødninger. Vi la henne i bilen på grunn av det lave blodtrykket og kjørte ivei. Underveis ny melding fra Kristine: Det andre bakdekket hadde punktert og de hadde ikke flere reservedekk!!! Jeg ringte henne opp. Da hadde hun stoppet en bil på veien og fått skyss med dem. Da ble jeg urolig, men bestemte meg for å ikke ta sorger på forskudd. I bilen sammen med henne satt to kanadiske muslimer som lovet å hjelpe henne. Jeg fikk stole på det. Den gravide ble kjørt rett til operasjon da vi ankom sykehuset og jeg fikk etterpå vite at fosteret hadde sittet i den ene egglederen, den hadde sprukket og foster og masse blod befant seg i bukhulen.Fosteret levde faktisk da de åpnet!! Det var på hengende håret at det gikk bra!!
Like etter neste melding fra Kristine: Vi er stoppet av politiet. Føreren har ikke førerkort og vi får ikke kjøre videre!! Skrekk og gru, dette ville ingen ende ta !! De fikk imidlertid bestukket politiet med en bra sum og ferden gikk videre. Etter siste levering på sykehuset bestemte jeg meg for å dra tilbake til kontoret for å være sikker på at jeg hadde dekning på mobilen slik at jeg kunne følge med på Kristines ferd. Etter en halvtimes kjøring ser vi en ung mor som springer langs veien med en liten bylt i armene. Vi stopper og hun leverer meg et lite spebarn gjennom vinduet. Hun gråter og forklarer at barnet puster neste ikke. Leppene på den lille var blå og han reagerte ikke da jeg prøvde å stimulere ham. Vi fikk mammaen inn i bilen, snudde og satte kursen mot sykehuset igjen. Det var lange minutter på humplete veier. Jeg gned den lille hardt på brystbenet og fikk til noe respirasjon underveis. Var lettet da jeg kunne legge ham på undersøkelsesbenken og ventilere ham med ordentlig maske. De lokalt ansatte overtok etter hvert, han ble flyttet til intensiven. ( et telt med 30 senger). Håper det går bra!
Klokka nærmet seg 16.00 og jeg tenkte på båten Kristine skulle rekke. Jeg ringte, de hadde kommet til Freetown og sto stille i rushet. Båten gikk. Vi fikk så vite at det også skulle gå en båt kl. 17.00. På havna møtte Kristine heldigvis Natalie fra Brussel som hadde vært her hos oss i et hygieneprosjekt i 2 uker. Nå var de to i samme båt. Båten viste seg å være forsinket, kom ikke før kl. 17.30. Det tar mellom en halv og en time å komme seg over fjorden! Siste innsjekking var 18.00!!! Dette hastet virkelig for når de kommer over til andre siden må de kjøre minibuss til flyplassen i 10 minutter. Kl. 18.40 ringte Kristine med gråtkvalt stemme: Mamma, jeg får ikke bli med flyet!!!! Jeg ringer deg opp igjen! Så viste det seg at Natalie hadde oppdaget en ansatt fra Brussel airlaines som var kamerat med kjæresten hennes. Han forbarmet seg over dem og fikk likevel ordnet innsjekking for dem. PUH!!!!!!!!!!!! Jeg pustet lettet ut. For en dag!
Nå fikk jeg ny telefon fra politiet, damen var arrestert og jeg måtte komme til avhør. Da jeg ankom der var det veldig mange kjekke politimenn som gjerne ville snakke med det hvite vitnet. Det lyste ekteskapstilbud av øynene på minst 10 av dem. Alle ville ha mitt telefon nummer, det fikk de ikke!!! Jeg tok imidlertid imot deres , kan være greit å ha
Det gikk bare en time før ny melding fra flyplassen: Flyet forsinket, avgang ved midnatt!! Nå begynte det å bli spennende om Kristine ville rekke flyet videre fra Brussel. Ny beskjed kl. 22.00: flyet er kansellert!!!!! Passasjerene vil bli transportert til Freetown med helikopter og innkvarteres på hotell der! Jeg kjente jeg ville gi opp. Det viste seg at flyet sto fortsatt i Senegal på grunn av tekniske problemer.
Ja, ja, i dag er det lørdag og klokka er 18.00. De er fortsatt på flyplassen, fikk først beskjed om at de skulle fly kl. 18.00, nå er siste beskjed kl. 20.45. Vi får se!!!!!
Nå er søndagen her, klokka er 15.00 og Kristine er på vei til Norge!!! Hurra!!!!!!
Naa skal jeg rusle til kontoret og sjekke om nettet er oppe og går. Da passerer jeg barna jeg er så glad i med bøtter og annet på hodet og småsøsken på ryggen. Jeg kommer til å savne dette.
Frieri på afrikansk vis
På mandag ble Kristine og jeg invitert med på en seremoni hvor familien til en av mine mannlige nasjonale kollegaer skulle hjem til hans kjæreste for å fri til henne via hennes foreldre. Det var det reneste skuespill som utspant seg. De mannlige medlemmene i hans familie kom til stengt dør og måtte stå lenge utenfor og banke før de ble sluppet inn. ( alt dette er planlagt) Vi satt som æresgjester inne sammen med den nærmeste familien i rommet hvor forhandlingene pågikk. Det ble diskutert i syv lange og syv brede og betalt endel penger underveis. Da de etter 1 1/2 time var blitt enige, ble det ført inn det ene kvinnemenneske etter det andre helt til den rette kom. Alle de aktuelle kvinnene var kledd i festklær og hodet dekket med et stort hvitt sjal. Så ut som spøkelser! Etter mye om og men var endelig den rette dame og den kommende brudgom på plass. Da kom presten og holdt preken. Det var en stor opplevelse å delta på dette, men Kristine og jeg tittet på hverandre etterhvert som klærne våre ble mer og mer fuktige, det dryppet av nesetippen og håret var vått. Grader ? 50 tenker jeg.
I hverdagen min på jobb er det stort sett bare lokalt ansatte jeg har med å gjøre. Det har gikk meg muligheten til å bli godt kjent med lokalbefolkningen og kulturen her i landet. Det setter jeg stor pris på. Fantastiske kollegaer. Jeg føler meg så utrolig velkommen på jobb.
Det kommende brudeparet som skal gifte seg i april til neste
står til venstre i bildet.
Ellers koser Kristine og jeg meg veldig når vi er ute og går. Det kommer mange barn springende og vil leie oss. Noen er travle med bøtter eller ved på hodet. De marsjerer så majestetisk avgårde mens de smiler beskjedent og vinker. Det hersker et fellesskap og en stolthet blant dette verdens fattigste folk. Jeg kan telle på den ene handa de jeg møtt som har vært utenfor Sierra Leone. Det er noen ganske få kollegaer. Det er en umulig tanke for nesten alle, men absolutt en drøm. En månedslønn for en sykeplier hjemme er hva en sykepleier her tjener gjennom hele sitt yrkesliv. ..... og de er godt betalt. En veiarbeider som jobber midt i solsteken tjener kr. 10 pr. dag.
På klinkkene merker vi nå er økning i antall underernærte og dehydrerte barn. Det er vannmangel og mange må bruke vann fra små grumsete elveleier som drikkevann. Det fører til mye diare og dårlige unger. Skjønner godt at de venter på regntiden. På hotellet Kristin e og jeg bor en det store problemer med vann, vi får noe bragt i bøtter og iblant en tynn dusj.
Liten lusk med malaria, underernæring og hudinfeksjon ( og litt utøy!)
Kan se velfødd ut, men har ødemer på grunn av proteinmangel.
I hverdagen min på jobb er det stort sett bare lokalt ansatte jeg har med å gjøre. Det har gikk meg muligheten til å bli godt kjent med lokalbefolkningen og kulturen her i landet. Det setter jeg stor pris på. Fantastiske kollegaer. Jeg føler meg så utrolig velkommen på jobb.
Det kommende brudeparet som skal gifte seg i april til neste
står til venstre i bildet.
Ellers koser Kristine og jeg meg veldig når vi er ute og går. Det kommer mange barn springende og vil leie oss. Noen er travle med bøtter eller ved på hodet. De marsjerer så majestetisk avgårde mens de smiler beskjedent og vinker. Det hersker et fellesskap og en stolthet blant dette verdens fattigste folk. Jeg kan telle på den ene handa de jeg møtt som har vært utenfor Sierra Leone. Det er noen ganske få kollegaer. Det er en umulig tanke for nesten alle, men absolutt en drøm. En månedslønn for en sykeplier hjemme er hva en sykepleier her tjener gjennom hele sitt yrkesliv. ..... og de er godt betalt. En veiarbeider som jobber midt i solsteken tjener kr. 10 pr. dag.
På klinkkene merker vi nå er økning i antall underernærte og dehydrerte barn. Det er vannmangel og mange må bruke vann fra små grumsete elveleier som drikkevann. Det fører til mye diare og dårlige unger. Skjønner godt at de venter på regntiden. På hotellet Kristin e og jeg bor en det store problemer med vann, vi får noe bragt i bøtter og iblant en tynn dusj.
Liten lusk med malaria, underernæring og hudinfeksjon ( og litt utøy!)
Kan se velfødd ut, men har ødemer på grunn av proteinmangel.
